Destinasjon nummer to i Laos var backpackerbyen Vang Vieng.
Byen, eller landsbyen besto av en gate med billige guest houses og serveringssteder på begge sider.
Dette er nok backpackerdestinasjon nummer en i Laos. Og landsbyen er spesielt kjent for "tubing", som foregår ved at man leier seg en badering og flyter nedover elva omringet av barer på begge sider. Barene kaster ut tau sånn at turister kan dra seg inn for å kjøpe seg drinker før de fortsetter ferden videre nedover elva og til neste bar.
På grunn av drukning og andre ulykker er dette i nyere tid blitt slått hardt ned på av myndighetene i Laos og nesten alle barene er nå stengt. Tror det er fire barer igjen som bytter på å holde åpent.
Vi droppet derfor denne utflukten, og bestemte oss heller for å ta oss en sykkeltur til "Blue Lagoon", en fin badeplass med en tilhørende stor grotte.
Denne plassen lå drøyt 7km unna byen, så det var litt vel optimistisk av oss å sykle dette stykket. Ekstremt varmt, dårlige veier og enormt støvete da biler føyk forbi oss.
Tilfeldigvis kom tuk-tuksjåføren, som vi brukte dagen før, forbi med familie og venner baki. Han kjente oss igjen og tilbød oss å sitte på opp til lagunen. Vi var veldig takknemlige og han slengte syklene på taket og ga oss skyss opp.
På vei opp til grotten.
En gjeng med matchende shortser, klar til å hoppe.
Etter vi hadde utforsket grotten og fått badet litt, ble vi invitert til å sitte sammen med de. Her fikk vi øl og mat som de hadde brakt med seg hit for en familiepiknik.
Når sola begynte å forsvinne tok han oss tilbake til hostellet, men han insisterte på at han skulle hente oss igjen senere for at vi skulle bli med han hjem på middag og mere øl. Og presis klokken 20:00 sto han klar med tuktuken.
Som om det ikke var "kleint" nok å dra på middag med en gjeng lokale som ikke kan et ord engelsk, ville Natalie bli igjen på hostellet på grunn av hodepine. Dermed måtte Aril bli me alene.
Og dette er noe av det merkeligste jeg har opplevd. Jeg ble tatt med et stykke utenfor byen, og etter en meget stille biltur kom jeg inn i et falleferdig hus der det hadde blitt gjort klart to stoler. Jeg ble bedt om å sette meg. Sjåføren hentet en "BeerLao", to glass og en kjøleboks full av isbiter. Han puttet en isbit i hvert glass og skjenket i øl. Og der satt vi. Etter hvert kom det flere folk som satte seg i en ring rundt oss. Det eneste jeg lærte og forstod, var "skål" på Lao.
Etter den rareste og lengste timen i mitt liv, var det klart for middag.
Da satte alle seg på gulvet i en ring rundt maten, og det var bare å forskyne seg.
Lao Bao het retten som bestod av "sticky-rice" som man formet med fingrene og brukte til å grave nedi en gryterett bestående av svinekjøtt med diverse urter, krydder og gudvethva.
Alle spiste av samme fatet, så her var det bare å legge alle betenkeligheter til side og hive innpå.
Mange ølflasker senere, både for meg og sjåføren, kjørte han meg tilbake. Nå skulle han begynne på jobb.
Resten av oppholdet gikk til å vandre gjennom gatene, spise mat fra gatevogner og ikke minst: Slappe av i Chill-Zone hvor de viste Friends på tv døgnet rundt!
