Stuck in Saigon

Vår første destinasjon i Vietnam var storbyen Ho Chi Minh City, eller Saigon som det het i gamle dager.

Vi fikk høre at det gikk en express nattbuss til Ho Chi Minh City fra Sihanoukville. Bussen skulle ha toalett og matpakke til alle, men det stemte ikke. Vi måtte også bytte buss i Phnom Penh, og her sto vi i tre timer. Dette fikk vi såklart ikke beskjed om, så da klokka var 02 måtte vi spørre når vi egentlig skulle dra videre, da hadde vi ventet i bussen siden klokka 00. Fikk beskjed om at sjåføren sov... 

Folk begynte å bli mektig irritert på brutte løfter og mangel på informasjon og etter at en engelskmann hadde eksplodert fremmerst i bussen var vi avgårde i 03-tiden.

Grenseovergangen gikk overasskende bra, egentlig måtte vi ha et bevis på at vi skulle ut av landet igjen (flybillett eller hotellreservasjon i et annet land), men dette ble vi ikke spurt om. Noen ganger er det ekstra godt å være norsk, vi slapp mye "enklere" unna enn flere av de andre busspassasjererne som måtte ordne visum. Vi har automatisk 15 dager i Vietnam - må nok søke om lengre tid da det er altfor kort tid på et så langstrakt land :)

Vi kom frem til Ho Chi Minh City i 10-tiden og sjekket inn på hotellet, som var rene luksusen for oss. For samme pris som vi har ligget på i både Kambodsja og  Vietnam, fikk vi nå et "normalt" hotellrom med mye bedre standard enn vi tidligere har hatt. Deilig :)

Det vi ikke visste, var at vi kom hit på et veldig uheldig tidspunkt. Det var nemlig klart for "Tét", eller Vietnamesisk nyttår som er årets viktigste høytid her til lands, og dermed stengte alt av marked, butikker og attraksjoner, og den travle storbyen ble med det ganske stille og kjedelig.

Men vi fikk i hvert fall med oss selve feiringen! Vi tok oss opp til en bar på taket av et høyt hotell midt i sentrum og hadde utsikt til et heftig fyrverkeri blandt skyskrapere og endeløse bygninger.

Tidligere samme dag hadde vi også snublet borti en gatefest som noen lokale butikkeiere arrangerte. De hadde stengt butikkene og fylt et langbord på fortauet med alt mulig av vietnamesiske matretter, og vi ble pent nødt til å slå oss ned. Vi hadde ikke noe valg! 

Her satt vi i timesvis og pratet med lokale og andre turister mens vi ble sjenket med øl. Veldig moro!

Til og med sikkerhetsvakten ble med på festen!

Dagene etter gikk til å vandre rundt og utforske byen, men vi følte at vi hadde kommet på helt feil tidspunkt. Det meste var stengt og vi ble litt rastløse etter hvert. Det gikk mest i cafébesøk.

Vi prøvde å booke noen attraksjoner, men de hadde også stengt for høytiden.

Vi bestemte oss for å dra på kino! De hadde åpent, og Natalie bestemte at vi skulle se den store snakkisen "Fifty Shades Of Grey"!

Det ble desverre en ganske latterlig affære, da myndighetene tydeligvis hadde bestemt at alt som var litt "hetere" enn et kyss, skulle klippes bort. Så vi fikk vel se ca. halvparten av en film uten handling... (Hvorfor vise den i hele tatt?)

Ting begynte så smått å åpne igjen etter noen dager, selv om høytiden egentlig varer i 9 dager. Så Vi dro til Krigsmuseet, som har utstillinger fra Vietnamkrigen (eller USA-krigen som den heter her) fra Vietnams side. Mange sterke inntrykk, selv om museet hadde en viss "propaganda-følelse" over seg.

Sykkeltaxi på vei til Krigsmuseet.

Så hadde tiden kommet for å forlate storbyen til fordel for strandliv igjen, men det skulle vise seg å ikke være så lett.

På grunn av høytiden var alt av togreiser fullbooket og vi måtte se på flyreiser i stedet. De hadde skrudd opp prisene noe voldsomt av samme grunn, så vi fant ut at det var best for lommeboka å booke noen dager ekstra på hotellet og ta fly når prisene roet seg.

Så da ble det nye dager med byvandring og cafébesøk, noe som begynte å bli litt kjedelig :) Det verste med dette var at det gikk utover "besøkstiden" vår i Vietnam.

Fly ble iallefall booket, neste destinasjon er Da Nang, som ligger på østkysten.

Slenger ved noen "snaps" fra Ho Chi Minh City:)

Beste kaffen vi har smakt er fra Vietnam! Den skal vi hamstre med oss ;)

Natalie tar seg en drink

Show like ved hotellet vårt.

Når de lokale har ferie, er det stort sett gambling på gata som gjelder :)

For å slå ihjel tid før flyet tok vi oss en tur på bowling :)

(Beklager dårlige bilder, men vi har begynt å blitt litt sløv med å ta med kameraet overalt, så derfor blir mobilen brukt litt flittigere!)

Kos og klem fra Aril og Natalie ;)

Sihanoukville

Tiden i Sihanoukville gikk stort sett på å ligge på stranden, så det var ikke så mye nytt vi "opplevde" her. Vi planla å være her i fire-fem dager, og ble i åtte :) På bussen fra Phnom Penh møtte vi et hyggelig portugisisk par som endte med å booke inn på samme hotell som oss. Lite visste vi at de spilte i band, og plutselig hadde de fått fast spillejobb på restauranten på hotellet - veldig koselig med livemusikk hver kveld :) 

På dagtid gjorde vi stort sett dette: 

Siden det var relativt rolig trafikk i Sihanoukville, bestemte vi oss for å leie scooter. Veldig deilig å slippe å ta tuktuk/taxi overalt, og vi fikk oppleve Sihanoukville på egenhånd. Gikk veldig fint å kjøre scooter, før vi siste dagen ble stoppet av politiet som spurte om vi hadde førerkort, Aril viser frem førerkortet og de rister på hodet og sier vi må ha kambodsjansk førerkort. Så sier den ene politimannen at vi må betale 20$ per politimann (det var to) - eller bli tatt i arresten. Vi godtar å betale 20$ til den ene av de to, og får kjøre videre. Etter å ha kjørt 500m, blir vi stoppet igjen. Vi forklarer da at vi akkurat har betalt 20$, politimannen blir overassket over summen, vi har tydeligvis blitt lurt for litt mer enn vi hadde trengt :) Man lærer så lenge man lever ;) Sjekket opp reglene da vi kom til hotellet, og det viste seg faktisk at man må ha kambodsjansk førerkort (som man kan kjøpe) for å kjøre her. Dette sa så klart ikke scooter-utleieren noe om. 

Hotellet vårt lå omtrent på stranda, som vi leste var den fineste i Sihanoukville, "Serendipity Beach". Her tok vi (eller de?) skikkelig feil. Etter å kjørt på diverse strender, fant vi oss vår "egen" perle av en strand, Sokha Beach, som var så mye roligere, renere og finere enn Serendipity. Her slapp vi masete selgere ala "Massaa leidii?", "manikuu leidi?" og "vaksiin bekk mister"? Og godt var det, de ga seg virkelig ikke før vi sa ja. 

Otres Beach

Otres Beach

Sokha Beach <3

Som dere ser, så gjorde vi egentlig ikke stort annet enn å ligge på stranden i Sihanoukville. 

Og godt var det ;)

Jo! Vi var innom et stort marked, som vi bruker å gjøre (som Aril hater at vi gjør!). Vi kjørte feil ca 5 ganger før vi fant frem, og fikk virkelig prøvd oss i trafikken da det begynte å nærme seg rushtrafikk. Ikke har de særlig trafikkregler heller :)

Dagene ender som oftest med en mojito.. ;)

HO CHI MINH/VIETNAM neste :) 

Phnom Penh

Vi hadde store forhåpninger til Phnom Penh, Kambodsjas hovedstad, ettersom vi trivdes så godt i Bangkok. Det skulle bli godt å komme til en storby igjen!

Desverre nådde ikke Phnom Penh opp til forventningene. Byen er voldsomt forsøplet og preget av slum, og de koselige strøkene, markedene, cafeene og barene som florerte i Siem Riep, var helt fraværende. Med noen få unntak.

Den første dagen gikk vi for å utforske området vi bodde i, som viste seg å være midt i smørøyet. Vi gikk langs elvepromenaden, som faktisk var veldig fin. Den var skinnende og staset opp med blomster, palmer, små monumenter, grønne områder og med flaggstenger på rekke og rad med flott utsikt over elva som deler byen. Kongepalasset og det største tempelet i byen ligger også her. En flott fasade til hovedstaden, som gir et godt førsteinntrykk til turistene.

Det inntrykket forsvant fort da vi tok oss inn i mer tettbebygde strøk, blandt familier som helt åpenbart levde på gata. Vi så tiggende barnefamilier som bodde på papplater, nakne barn som gjorde i fra seg på fortauet og familier som gravde og spiste fra søppelhauger.

Vi kom over flere fulle bur med fugler langs elva, og skjønte ikke helt greia. Da kom en mann bort til oss å spurte om vi ville slippe fri to fugler for 1$. Også en måte å tjene penger på..

MYE forsøpling i Phnom Penh.

Vi kom til Phnom Penh for å besøke Dødsmarkene og få et innblikk i Kambodsjas forferdelige historie. Og det var sterke saker!

Choung Ek, som området heter, var en av 300 "dødsmarker" i Kambodsja og inneholdt over 130 massegraver, den største med 450 ofre.

Det var rett og slett hjerteskjærende å høre om de uvirkelige tilstandene og det makabre som foregikk i dette landet under folkemordet i årene 1974-79. Tenk at en fjerdedel(!) av befolkningen regelrett ble henrettet kun fordi de hadde en utdannelse, snakket et utenlandsk språk eller hadde myke hender! Til og med det å ha briller ble sett på som et tegn på intelligens og derfor utgjorde en trussel mot visjonen til Pol Pot og Røde Khmer om et klasseløst samfunn som var selvforsynt gjennom jordbruk.

Og det var ikke akkurat "humane" metoder de brukte til å henrette sitt eget folk. Ammunisjon til våpen var for verdifullt til å sløse bort, så folk ble pisket og slått ihjel, druknet og kvalt. Til og med spedbarn ble slått mot trær og kastet i massegraver. Dette for å minimere sjangsen for at noen kom for å ta hevn i senere tid. Vi fikk høre et sitat fra Pol Pot som lød: "For å drepe gresset, må man også fjerne roten."

Vi fikk også høre historier fra overlevende som bevitnet sin egen familie bli henrettet rett foran øyene deres.

Buddhist Stupa, minnesmerke for alle livene som gikk tapt under Røde Khmer.

Et av de mange grusomme maleriene i museumet (fra samme sted som bildet over)

Etter å tilbringt noen depressive timer her, tok vi også turen til torturfengselet S-21.

Før Røde Khmer tok makta var dette en skole, men ble altså gjort om til et fengsel for de som trosset de.

Her var veggene dekt med bilder av fanger. Mange utmagret, torturert og/eller drept. Hodeskaller sto på utstilling med beskrivelse av hvordan de ble henrettet.

Helt sykt å tenke på, og det er heller ikke så lenge siden det skjedde.

På vei til S-21

Fotlenker

Røde Khmers ledere, her har ansiktene blitt skrapet bort.

Mye i fengselet er bevart i dag som det var den gang. 

Noen av de grusomme torturredskapene.

Gravene til de siste som ble drept i fengselet.

Avsluttet den triste dagen med middag på gata.  

Spiseplass for noen, soveplass for andre.



Anbefaler også de som ikke har sett filmen Killing Fields, om å se den.

Imorgen går turen til Sihanoukville og strandliv igjen :)