Phnom Penh

Vi hadde store forhåpninger til Phnom Penh, Kambodsjas hovedstad, ettersom vi trivdes så godt i Bangkok. Det skulle bli godt å komme til en storby igjen!

Desverre nådde ikke Phnom Penh opp til forventningene. Byen er voldsomt forsøplet og preget av slum, og de koselige strøkene, markedene, cafeene og barene som florerte i Siem Riep, var helt fraværende. Med noen få unntak.

Den første dagen gikk vi for å utforske området vi bodde i, som viste seg å være midt i smørøyet. Vi gikk langs elvepromenaden, som faktisk var veldig fin. Den var skinnende og staset opp med blomster, palmer, små monumenter, grønne områder og med flaggstenger på rekke og rad med flott utsikt over elva som deler byen. Kongepalasset og det største tempelet i byen ligger også her. En flott fasade til hovedstaden, som gir et godt førsteinntrykk til turistene.

Det inntrykket forsvant fort da vi tok oss inn i mer tettbebygde strøk, blandt familier som helt åpenbart levde på gata. Vi så tiggende barnefamilier som bodde på papplater, nakne barn som gjorde i fra seg på fortauet og familier som gravde og spiste fra søppelhauger.

Vi kom over flere fulle bur med fugler langs elva, og skjønte ikke helt greia. Da kom en mann bort til oss å spurte om vi ville slippe fri to fugler for 1$. Også en måte å tjene penger på..

MYE forsøpling i Phnom Penh.

Vi kom til Phnom Penh for å besøke Dødsmarkene og få et innblikk i Kambodsjas forferdelige historie. Og det var sterke saker!

Choung Ek, som området heter, var en av 300 "dødsmarker" i Kambodsja og inneholdt over 130 massegraver, den største med 450 ofre.

Det var rett og slett hjerteskjærende å høre om de uvirkelige tilstandene og det makabre som foregikk i dette landet under folkemordet i årene 1974-79. Tenk at en fjerdedel(!) av befolkningen regelrett ble henrettet kun fordi de hadde en utdannelse, snakket et utenlandsk språk eller hadde myke hender! Til og med det å ha briller ble sett på som et tegn på intelligens og derfor utgjorde en trussel mot visjonen til Pol Pot og Røde Khmer om et klasseløst samfunn som var selvforsynt gjennom jordbruk.

Og det var ikke akkurat "humane" metoder de brukte til å henrette sitt eget folk. Ammunisjon til våpen var for verdifullt til å sløse bort, så folk ble pisket og slått ihjel, druknet og kvalt. Til og med spedbarn ble slått mot trær og kastet i massegraver. Dette for å minimere sjangsen for at noen kom for å ta hevn i senere tid. Vi fikk høre et sitat fra Pol Pot som lød: "For å drepe gresset, må man også fjerne roten."

Vi fikk også høre historier fra overlevende som bevitnet sin egen familie bli henrettet rett foran øyene deres.

Buddhist Stupa, minnesmerke for alle livene som gikk tapt under Røde Khmer.

Et av de mange grusomme maleriene i museumet (fra samme sted som bildet over)

Etter å tilbringt noen depressive timer her, tok vi også turen til torturfengselet S-21.

Før Røde Khmer tok makta var dette en skole, men ble altså gjort om til et fengsel for de som trosset de.

Her var veggene dekt med bilder av fanger. Mange utmagret, torturert og/eller drept. Hodeskaller sto på utstilling med beskrivelse av hvordan de ble henrettet.

Helt sykt å tenke på, og det er heller ikke så lenge siden det skjedde.

På vei til S-21

Fotlenker

Røde Khmers ledere, her har ansiktene blitt skrapet bort.

Mye i fengselet er bevart i dag som det var den gang. 

Noen av de grusomme torturredskapene.

Gravene til de siste som ble drept i fengselet.

Avsluttet den triste dagen med middag på gata.  

Spiseplass for noen, soveplass for andre.



Anbefaler også de som ikke har sett filmen Killing Fields, om å se den.

Imorgen går turen til Sihanoukville og strandliv igjen :)